The Sting

Hollywood har en lang historie for å produsere filmer som romantiserer de som velger å leve på kant med loven. Utallige filmer er blitt laget med inspirasjon fra mafiaen, gambling, svindel og tyveri. Hensikten med en god film er ofte å underholde oss, få oss til å tenke over et tema, eller hjelpe oss med å drømme oss bort til et enklere liv hvor ingen kan fortelle oss hva vi kan eller ikke kan gjøre. Det er en drøm mange av oss bærer på, men heldigvis er det fåtallet av oss som går over til den mørke siden av samfunnet. Vi prøver heller å oppfylle drømmen med mer lovlige aktiviteter som spill på nettcasino. For nettopp økonomisk frihet er hva vi alle søker, og ønsker man å holde seg på rett side av loven vil jo en gevinst på spilleautomater som Hall Of Gods kunne hjelpe oss med nettopp det. Denne drømmen som vi bærer på, har som nevnt lagt grunnlaget for utallige flotte filmer og en av de aller beste er klassikeren The Sting fra 1973, med Paul Newman og Robert Redford i hovedrollene.

The Sting er satt i september 1936 og involverer et komplisert plott hvor to profesjonelle svindlere (Paul Newman og Robert Redford) prøver å lure en stor mafiasjef, spilt av Robert Shaw. Filmen ble regissert av George Roy Hill, som tidligere hadde regissert Newman og Redford i westernfilmen Butch Cassidy and the Sundance Kid. Skrevet av manusforfatteren David S. Ward, er historien i The Sting inspirert av virkelige hendelser som ble begått av brødrene Fred og Charley Gondorff og dokumentert av David Maurer i sin bok “The Big Con: The Confidence Man’s Story”.

Tittelen på filmen refererer til det øyeblikket man gjennomfører svindelen og mottar pengene. Hvis man lykkes, innser ikke den som blir svindlet hva som har skjedd før man er langt, langt borte. Filmen spilles ut i forskjellige enkeltstående seksjoner med gammeldagse tittelkort og illustrasjoner gjengitt i en stil som minner om aviser fra samme tid. Filmen er kjent for sin utstrakte bruk av ragtime musikk og spesielt melodien “The Entertainer” av Scott Joplin, som ble tilpasset filmen av Marvin Hamlisch og Joplin selv. Filmens suksess skapte også en økt interesse for Joplins tidligere arbeid.

Anklager om plagiat

Skribent David S. Ward har i intervjuer sagt at han ble inspirert til å skrive manuset til The Sting mens han forsket på lommetyver og deres enorme ro og selvtillit i situasjoner hvor vanlige mennesker ville knekke sammen. En nøkkel til plottet om de to svindlerne er at publikum må føle at de er med på svindelen. De trenger ikke å vite hvordan et system fungerer, og de har ikke noe imot en vri eller to, men det er viktig for historien å ha tydelig gjenkjennelige “gode” og “dårlige” tegn.

Det tok Ward mer enn et år bare å korrigere aspektet av manuskriptet før han fant ut hvor mye informasjon han kunne holde tilbake fra publikum, men fortsatt la dem føle at de var med på svindelen. Han lykkes perfekt, og hans framstilling av et underjordisk broderskap av tyver som samler seg til en stor operasjon og nærmest fordufter i løse luften etter at svindelen er gjennomført, gir en meget realistisk framstilling av livet til Fred og Charley Gondorff. Så realistisk var det hele at han ble anklaget for å ha plagiert den originale boken på 1,940 sider. Universal ble tatt for retten og saksøkt for 300.000 dollar, men de lyktes med å bevise at Ward hadde tatt utgangspunkt i egen etterforsking og utallige non-fiction-bøker.

Oscar-nominasjoner

The Sting var en enorm suksess på kinoer over hele verden, og under den 46. Oscar-utdelingen ble den nominert i ti ulike kategorier. Før kvelden var over hadde Hill, Newman og Redford innkassert hele syv statuetter, inkludert beste film, beste regissør og beste originale manus. I 2005 ble The Sting valgt ut for bevaring i US National Film Registry of the Library of Congress grunnet dens “kulturelt, historisk og estetisk betydning for amerikansk filmhistorie”.