Norske filmer på 1950- og 1960-tallet

HISTORISKEBILDERFilmindustrien i Norge er virkelig under en stor utvikling, men dersom man skal sammenligne det med andre land er industrien ganske svak både internasjonalt og her i landet. Noen av Norge sine filmer har derimot blitt eksportert og har til og med mottatt ulike filmpriser i utlandet.

Det hele begynte faktisk såpass lang tilbake som i 1869 hvor Cirkus Variete hadde besøk av Max Skladanowsky og skulle vise frem levende bilder eller filmbilder som det også kan kalles med sitt bioskop. Det var dette som ble den aller først offentlige filmvisningen i Norge. Den første filmsuksessen innen Norsk film var derimot ikke før en god del år senere hvor Kongens ankomst til Norge i 1905 ble vist.

Norsk film på 1950-tallet

Etter at staten begynte å engasjere seg i norsk film i 1948 gikk det virkelig fremover, i tillegg til dette hadde staten gitt Norsk Film A/S økonomisk støtte ved at de ble aksjeeiere. Effekten av denne ordningen merket man raskt og i stedet for mellom tre eller fire filmer per år ble det plutselig hele syv premierer i 1951, i tillegg var det mye større pågang på kino. Allerede i 1950 hadde barnefilm blitt merket som noe kulturpolitisk viktig og mellom 1955 og 1965 ble det laget hele 11 kinofilmer i Norge som var retter mot barn. Det var faktisk i 1948 at Ivo Caprino begynte med eksperimentering av film og dukker i stuen sin hjemme, og han endte fort opp som Norges animasjons-konge. På 50-tallet var det dokumentarens storhetstid på kino i landet, men etterkrigstiden brakte samtidig mange nye regissørnavn inn i bildet. En av de mest interessante var Arne Skouen som kom med filmen Gategutter i 1949, Nødlanding i 1952 og Ni liv i 1957. Den sistnevnte filmen ble Arne Skouen Oscar-nominert for.

Norsk film på 1960-tallet

1960-tallet fikk sterk innflytelse av de europeiske og modernistiske filmene, og igjen dukket det opp en helt ny generasjon med filmskapere. Filmer som fikk stor betydning i Norge var filmer som Jakten fra 1959, Liv fra 1967 og Exit fra 1970. På den andre halvdelen av 60-tallet kom sensurdiskusjonen i gang, det var mange som synes at dette var et stort problem og flere meter med film hadde blitt klipt bort i filmen Tysnaden av Ingmar Bergman fra 1962. Dermed ble organisasjonen «Fri Film» skapt. På slutten av 60-tallet dukket modernismen opp i norsk film, spesielt i flere av Pål Løkkeberg sine filmer. Andre filmer som ble utrolig populære blant norsk publikum var Øyvind Vennerød sin Støv på hjernen fra 1959 og flere såkalte «Lambertseter-komedier». I tillegg ble Nils-Reinhardt Christensens Stompa filmer som kom ut mellom 1962 og 1967 utrolig populære, noe de fortsatt er den dag i dag.

Noe som endret på filmene på slutten av 60-tallet var Erik Borge sin søknad om økt støtte til kortfilm, og dette fikk han avslag på frem til tredje søknad. Dette gjorde selvfølgelig at friere kunstfilmer fra Norge kunne bli laget, og da luksusskatten ble fjernet i 1969 ble kortfilmene borte fra kino og dukket opp på filmklubber i stedet.